Superparet

Et par dager etter at vi har besøkt Kilian og Emelie på Hovdeneset, er jeg på tur mot fjellet Kjøvskarstind i Isfjorden. Det blåser kraftig fra øst, underlaget er hardt og vindpakket, og jeg har problemer med å holde meg oppreist. Langt, langt bak meg i sporet kommer en enslig langrennsløper i godt driv, men jeg fortsetter videre uten å dvele så mye ved det. Ikke mange minuttene seinere snur jeg meg igjen, og da har jeg plutselig en liten spanjol rett bak meg.

Hola hilser Kilian helt uanstrengt. Hola! Where are you heading today, spør jeg. I was thinking Kjøvskarstind, down the back, over towards Eresfjord, and up the back of Kirketaket and maybe the traverse. Nice svarer jeg. Nice. Tidligere i vinter brukte jeg tre dager på omtrent samme turen.

You have to watch out for the strong winds on the ridges, sier jeg litt unødvendig belærende, men samtidig litt bekymret for hva sterke vestlandsvinder kan gjøre med 57 kg Katalaner. Yes, i know, it´s really crazy svarer han. I had to put some rocks in my pockets to stay on the mountain ler han og fortsetter forbi meg i et tempo som minner mer om en langrennssprint enn en topptur.

Jeg titter ned på skituppene mine og innser at hvis jeg snur her og kjører rett ned, så rekker jeg kanskje hjem før Kilian har gått hele turen sin og kommet seg hjem til Hovdeneset. Kanskje.