Onkel Politi

En liten historie om pannekaker, et helikopter, vakkert høstvær og en sykkeltur i villmarka der onkel skulle vise nevøen at han er en onkel å stole på.

Publisert 10. juni 2016 Matti Bernitz

Leter de etter en mann? Er han farlig da? Er det så lurt å være her nå?
Øynene hans er store som tallerkner, og spørsmålene hans mange.

Noen timer tidligere skinte sola, sykkelkjedene var nysmurte, og pannekakerøra lå ferdig blandet på en flaske i sykkelvogna. Tøm posens innhold i en flaske og tilsett 1 liter vann. Lett. Endelig skulle jeg få sjansen til å være den friluftsonkelen som nevøen min vil skryte av til kompisene sine. Han som tenner bål med å kjefte på et par småpinner til de tar fyr, i stiv kuling eller under vann. Han som har kontroll på livet, sykkellivet og friluftslivet. Han som alltid vet hvor han er, som leser kart i blinde, kan sykle uten hendene på styret og kan navigere etter en batteriløs GPS. Etter én kilometer var bakhjulet mitt flatt.

Forberedelsene til turen hadde gått etter planen. Min plan. Kart, nugatti, myggstift, fyrstikker, og stekespade. Sykkelvogna var fyllt til randen med mat og utstyr. Fredrik skulle få en fantastisk første overnattingstur på sykkel i marka. Kakao, ferske boller og oppblåsbart liggeunderlag med antiskli. Vi skulle til sydpolen og nordpolen, krysse canadas villmark, og steppene i kaukasus, til de dype finske skoger og til Himalaya. Vi hadde pakket for en ekspedisjon, og ikke utelatt en eneste liten detalj. Marsipanbrød, gnagsårplaster, hodelykt og ludo. Vi skulle sykle inn i villmarken, og vi skulle leve som konger for ett døgn.

Etter to timer vet jeg ikke hvor vi er. Men jeg sier ingenting.
– Er det ikke fint her, spør jeg.
– Joda, svarer Fredrik. Hvor er vi?
– I villmarka, svarer jeg. Endelig er vi i villmarka.

Leirplassen vår finner vi på en fin, ukjent odde, ved et fint, ukjent vann, og raskere enn min egen skygge setter jeg opp teltet og tenner bål. Nå er jeg hjemme. Jeg har full kontroll på friluftslivet. Glemt er de to små ripene i lakken: punktering og tidlig feilnavigering. Endelig skal onkelen få bevise at man kan ha det fint, langt utenfor byen også, uten skateparken og railsene.  Pannekaker med blåbærsyltetøy på skviseflaske. Uten klumper. Kakao med håndristet kremfløte. 

Solen dupper ned under horisonten og himmelen farges rosa. Roen senker seg, og den lave knitringen fra bålet gir et perfekt soundtrack til friluftslivet. Vi sitter der begge to, en onkel som bobler over av villmarksselvtillitt, men som skjuler det under et tøft ytre. En nevø som savner skateboardet sitt.

-En pannekake til?

Livet i villmarka.
Stillheten.
Den uendelig deilige stillheten.

– Hva er den lyden, spør Fredrik. Vi hører den begge to. Helt samtidig. En slags motordur, langt borte. Den blir gradvis sterkere.

En bil her inne i marka? Midt i villmarka vår? Midt i pannekakene, bålknitringen og den urørte naturen som onkel endelig skulle få vise frem.
– Er vi ikke langt ute i villmarken da, spør Fredrik?
– Joda, vi er det. Ikke bry deg om det. En pannekake til, gjentok jeg.
Men vi skulle bry oss om det. Mer og mer. Det blir ikke spart på blåbærsyltetøyet. Helt uten klumper, Nora holder hva de lover. Lyden kommer nærmere. Og det er ingen bil. Det høres ut som et helikopter som nærmer seg. Fredrik tar opp sykkelen og går helt ut på den fine, ukjente odden.
-Det er sikkert noen som har brukket beinet eller noe her langt inne i skogen, som må reddes ut  med luftambulansen, forsøker jeg meg beroligende, og tømmer siste rest av pannekakerøra i panna.

Men helikopteret kommer bare nærmere. Mye nærmere. Veldig mye nærmere. Til slutt står det rett over teltet vårt, med kraftige lyskastere som med ett gjør skumringen om til dag.

– Ingenting å være redd for, roper jeg til nevøen min mens syltetøyet blåser av pannekaka, gnister flyr gjennom natta, og jeg desperat griper tak i teltet for at det ikke skal blåses ut på det fine, ukjente vannet. I villmarka bør man unngå at teltet blåser ut på et fint ukjent vann, det kan være skjebnesvangert.

Det var et stusselig forsøk på å berolige den nå gjennomforblåste nevøen innser jeg. Øde villmark og intens naturopplevelse hadde jeg lovet han.

– Jeg tenkte å ta med Fredrik ut i marka jeg, ta med teltet og litt god mat. Det er jo på tide at han får oppleve stillheten i naturen, litt ekte villmarksliv, sa jeg til moren hans på telefonen en uke tidligere.

Fredrik er 11 år. Nirvana og skating er alt som betyr noe her i verden. Nå er han på telttur med villmarksonkelen, og et politihelikopter henger brølende fire meter over den siste pannekaken. Noen som har brukket benet? For en håpløs bortforklaring på politibesøket her ute på en flat odde. Ingen brekker benet ute på en flat odde. Selv ikke ved et fint ukjent vann. Den siste pannekaka vår blåser ut av panna og blir hengende i et tre.

Fredrik står vettskremt og forblåst ved sykkelen sin, og jeg lurer på om han noen gang vil skryte til kompisene sine om friluftsonkelen sin. Onkelen som kunne navigere gjennom jungelen i blinde og tenne bål under vann.
Hvordan skal neste tur i den urørte villmarken bli, tenker han nok i sitt stille sinn.

10 meter bortenfor teltet setter helikopteret meiene ned på bakken, og en politimann hopper ut. Han vinker meg bort til seg.

-Har dere sett en mann?
-Om vi har sett en mann? Gjentar jeg gjennom motorbrølet
-Ja?
-Nei
-Dere har ikke sett en mann?
-Nei det har vi ikke
-Vi leter etter en mann
-Dere leter etter en mann? Hvilken mann, spør jeg usikker.
-Det er en mann som har forsvunnet fra en institusjon, og vi leter etter han.
-En mann fra en institusjon sier du? Leter de etter en gærning her ute, rekker jeg å tenke.
-Ja, men ta det med ro, han er antagelig ikke til fare for andre enn seg selv. Men kan dere ringe oss om dere ser han? Takk! Ha en fortsatt fin kveld!

Politimannen hopper inn i helikopteret, og forsvinner på kveldshimmelen.

– Leter de etter en rar mann? Er han farlig? Er det så lurt å være her da? Nevøen min kommer meg i forkjøpet, han hadde hørt alt. Og er redd. Veldig redd.

Så sitter vi der begge to. I mørket. På en ukjent odde ved et ukjent vann. En nevø med et spesielt første møte med villmarken. En onkel som ikke kan tenne bål under vann allikevel. I treet henger den siste pannekaken. Midt i villmarken. Redde. Med en gal mann et eller annet sted i skogen rundt oss. Ha en fortsatt fin kveld tenker jeg.

Vi har ikke vært på så mange flere turer Fredrik og jeg. Og hvis han noen gang skulle bli med igjen, så vet jeg iallefall hvilken ukjente odde vi ikke skal campe på.