Helt på vidda
På vinterskole med polfareren Børge Ousland
Publisert 10. juni 2016 utemagasinet.no Matti Bernitz
Hei! Har dere gått langt, spør den blide damen på Ravnastua.
Ja, ganske langt, svarer vi. Vi har gått fra Alta.
Åh, ja det er et stykke, særlig i dette været, sier hun og nikker sakte på hodet. Jeg har ferske vafler og nytraktet kaffe her inne.
Vi har akkurat kommet over fjellet fra Mollisjokk, det har snødd og blåst i hele dag, og tanken på at det ligger varme, ferske vafler bare noen meter fra der vi står, føles nesten litt uvirkelig. Det er søndag, midt i februar, og overalt ellers i landet sitter folk i hus og på hytter og nyter varm kaffe og nystekte vafler. Men ikke her. Ikke utenfor Ravnastua en søndag i februar. Her skal jeg akkurat til å få en endelig bekreftelse på noe jeg har hatt fornemmelsen av en stund: Det er forskjell på folk. Eller riktigere, det er forskjell på eventyrere og folk.
Vafler og kaffe, kommer det kort og bestemt fra ekspedisjonslederen vår Børge Ousland. Nei vi må nok videre for å slå camp. Det er ikke bare forskjell på eventyrere og folk, det er et gap mellom dem, slår det meg. Et enormt gap. Et vaffelgap. Og i det gapet ville jeg nok ha falt mange mange ganger tenker jeg. Men nå skal ikke jeg gå til Nordpolen. Jeg skal heller ikke gå til Sydpolen. Jeg skal heller ikke gå over Grønland, iallefall ikke uten kaffe og vafler.
——
En nysgjerrig rein kommer nesten helt bort til oss, lukter litt på skisporene våre, og lunter tilbake til kompisen sin.
Folk bør dra på vinterturer for å komme seg litt ut av komfortsonen sier Børge. Men angrer du på noen av turene dine da, spør jeg Børge. Nei, kommer det kontant. Jeg angrer ikke, men det har jo vært noen tøffe stunder. En gang i Patagonia klatret vi opp i et fjellpass, med kajakker, og så måtte vi rappelere 600 meter ned på baksiden. Med ski og kajakker. Men det gikk jo greit det.
Jeg lar være å nevne for Børge at selen gnager litt, og jeg glir lydløst bakover i gruppen. Helt bakerst. Jeg løfter én stav i lufta for å signalisere at alt er ok.
Der bakerst blir jeg gående for meg selv en stund. Jeg ser på skisporet foran meg mens jeg tenker på at jeg mest sannsynlig ikke kommer til å rappellere ned 600 meter i Patagonia. Eller noe annet sted. Med eller uten kajakk. Jeg velger å fokusere på utfordringen her og nå, på en helt flat vidde i Finnmark, og de neste 17 minuttene til ny pause. Det skal jeg klare.
