Nordavind fra alle kanter

Seiltur Canada – Norge

Vinden hyler i seil og rigg. Klart roper jeg. Klart svarer Axel som står til rors, og kaster båten 360 grader rundt. Akkurat lenge nok til at jeg får festet løkken rundt det revnede forseilet, og strammet til.

Den værste hamringen fra seilet gir seg, men båten blir liggende å stampe mot bølgene i stormen. Hver eneste bølge sender et brak gjennom skroget, og alt ombord rister. Vi kan se lysene fra Reykjavik, det er natt til søndag, og sikkert god stemning der inne i byen. Her, ombord på seilbåten Esther, står jeg utslitt, sammen med Axel og Gustav, et revnet forseil, vann i dieseltanken, og en kartplotter som har sluttet å virke.

—–

Og så, en uke seinere, etter en tidvis meget strabasiøs seilas, befinner vi oss altså midt i en storm, i en mørk natt, med revnet forseil, uten fremdrift, med bølger som truer med å rive båten i filler, en motor som ikke går, og en kartplotter som ikke virker. Jeg tenker tilbake på mine samtaler med den erfarne seileren før avreise, og at nok kaffe var det aller viktigste rådet. Her og nå virker som et ganske meningsløst råd. Men etter en kopp kruttsterk Löfbergs Lilla, og en rask gjennomgang av våre alternativer for natten, ender vi opp med en radiosamtale med den Islandske Sjøredningstjenesten, Slysavarnarfélagið Landsbjörg.

– Reykjavik, Reykjavik, This is S/Y Esther.
– Esther this is ICESAR, do you need assistance?
– Eh, well…
– This is ICESAR, I repeat, do you need assistance?
– This is Esther, eh, Gustav titter på meg, jeg titter på Axel, og vi nikker forsiktig.
– This is Esther, eh, mmm, yes please..

I morgengryet, mens stolthet og ære svelges ned, bølgene slår som besatt, og vinden fortsatt hyler i riggen, bukseres vi til kai rett foran operahuset i Reykjavik.